Mer fra Kina

Na har M&T kommet seg til Beijing, etter a ha stoppet i kystbyen Qingdao i fire dager. I Qingdao besoekte vi en canadier pa 28, vi var i jungelen med i Malaysia. Han har bodd i Kina i seks aer, og er na gift med ei kinesisk dame. Han jobber som engelsklaerer pa litt forskjellige skoler rundt omkring. Akkurat na jobber han ikke sa mye, omtrent 16 skoletimer i uka. Det passet perfekt for oss. Makan til jovial kar skal man lete lenge etter! Morten og jeg foelte oss hjemme fra foerste stund. Noe av det morsomste med a beseoke han, var at vi fikk muligheten til a proeve alt det beste av kinesisk mat. Det er litt lettere a bestille riktig mat naer vi er med noen som snakker kinesisk flytende (Justin snakket noe, nok til a gjoere seg forstaett godt, mens kona hans, Li Hua, som sagt er kinesisk).

En dag fikk vi vaere med pa middag med Li Huas foreldre. I tillegg til de, var det folk faren hadde landet en avtale med. Rundt det runde bordet var det omtrent ti mennesker. Vi fikk da litt innblikk i hvordan kinesisk kultur virker. Foerst var det bordplassering: den som satt ved farens venstre side, var den som betalte hele maltidet. Dette er en gjev plass som det er status a inneha. Han som satt der hadde generals rang, og var na dommer. Foer han kom var det en annen mann som satt der, men han maette flytte seg. Dette etter at de to hadde hatt en slags vennskapelig krangel med litt dytting/bryting. Vi ble forklart at dette var et slags spill for a vise at begge veldig gjerne ville sitte pa denne plassen, og betale for gildet. Ved hans hoyre side var det ogsa gjevt a sitte, men ikke like viktig som ved den andre siden. Om denne plassen var det ogsa en slags krangel, og den med mest status av de gjenvaerende fikk denne. Videre utover satt hans familie, dette inkluderte ogsa oss som Justins venner. Rett overfor faren, satt den som skulle soerge for at alle hadde nok a drikke pa til enhver tid. Han skjenket ikke i glassene vaere, men holdt oye med hvor hoyt oelet sto slik at han kunne rope pa kelneren. Sa var det Li Hua og en til som ble valgt til a velge ut maten vi skulle spise. Dette fikk Morten og jeg lov til a vaere med pa. Vi fikk lov til a komme med vaere forslag, deriblant skorpion, som var sproe og gode a spise.

Vi stiftet i Qingdao bekjentskap med kinesernes maete a drikke pa naer de spiser. Skal det drikkes oel, MA det skaeles, og glasset SKAL toemmes. Glasset er vanligvis pa stoerrelse med et lite melkeglass. Den som begynner skaelen, sier "ganbei". Maeltidet begynte med at Li Huas far utbrakte tre ganbei'er pa rad, der han sa hva han skaelet for. En eller to av de var for a oenske oss nordmenn velkommen. Han var meget vennlig mot oss, og Justin mente at det var meget viktig for ham a vise oss at han var en god man, heve hans status (eller gain face som Justin sa det). Etter alle fellesskaelene, som det selvfoelgelig er meget mulig a bli full av, er det mulig a ta sakalte lokale ganbei'er med de man maette oenske. Etter hvert fikk vi nordmenn ogsa oversatt vaer ganbei-tale til kinesisk, der vi takket for at vi fikk vaere med pa middagen, at maten var god og at vi trivdes godt i Kina! Vi trives virkelig godt i Kina, sa vi trengte ikke a juge eller overdrive...

Maten sto pa en plate pa bordet som alle kunne rotere ettersom hva slags mat de ville ha. Alt var godt! Vi var litt spente pa hvordan en slik middag ville arte seg, ettersom vi representerte fedrelandet her i Kina, men alt gikk meget meget vel, og vi ble passe fulle etter all oelstyrtingen. Etter den suksessfulle middagen dro vi rett pa karaokebar, noe kineserne liker veldig godt! Vi var en gjeng som hadde vaer egen losje. Morten og jeg hoppet inn i et annet rom etter hvert og ble mottatt som helter der! Og sang vakre sanger med de gode sangstemmene vaere.

Ellers i Qingdao, gikk vi rundt i den koselige byen, besoekte et hellig fjell, og spilte en hel del FIFA 09 (fotballspill pa Justins x-box). Som sagt er Justin en meget jovial kar, sa det var som a besoeke en virkelig god kamerat. Det virket som om han oppriktig var glad for a ha oss pa besoek, sa da kan vi vel si at vi besoekte en virkelig god kamerat:-)

Skulle gjerne hatt med bilder her, men opplastingsmulighetene er litt daerlige her. I dag har vi vandret 4-5 timer pa muren i straelende solskinn. En fin opplevelse, som jeg ikke rekker a skrive om na. Det kan godt hende dette er siste livstegn fra Asiaturen vaer, tiden vil vise. Ankomst Gardermoen er 2215 torsdag 30.april, akkurat tidsnok til a gae glipp av NOK en LSK-kamp (starter kl 1900 den kvelden)!! I natt, kinesisk tid, haeper jeg Fugla blir tre poeng rikere!! Ses snart igjen

Tor Hakon

Kina!!

Bildekommentarer: bildene er omvendt kronologisk i forhold til reisen vaer. De oeverste bildene er fra Nanjing, og Minnemuseet for japanernes herjinger i byen, der de torturerte, voldtok og drepte over 300000 kinesere. Sa foelger et par bilder av Nanjing skyline foer det er en del Shanghai-bilder. Videre nedover er det bilder av Tre kloefter- demningen og den lille, koselige byen Fenghuang. De nederste bildene er fra Nanning, der vi foretok litt skjerfshopping for a forhindre ytterligere sjukdom. Vi var i Nanning ogsa vitne til apenbart dyreplageri av hoens! Mannen pa bildene nederst, underholdt en haug med folk med a sla pinner inn i hodet pa en levende hane (vi vet ikke helt naer den doede). Sa svingte han den rundt, som dere ser, for sa a immiterte at hanen spiste fra bakken slik at det ble masse blodflekker pa bakken. Alt til publikums store begeistring.

Kinareferat - det jeg husker na...

For en uke siden ankom vi Kina fulle av forventning, samtidig som vi var spent pa hvordan de spraeklige utfordringene ville bli taklet. Vi ble veldig positivt overrasket over forskjellen mellom Kina og Vietnam. Pa Vietnamsk side av grensa var det kjerrevei i forhold til den glimrende kinesiske motorveien og en buss med den stoerste beinplassen jeg har sett! Bussen fra Hanoi til grensa presterte ogsa a streike midt i oedemarka, men det ble kun halvannen times venting foer en ny buss var pa pletten, sa det kan vi ikke klage pa! Foerste stoppested i Kina ble Nanning. Vi trodde det var en smaby, men det viste seg a bo 1,3 millioner der. Foerste sprakutfordring kom pa busstasjonen utenfor Nanning, da vi ikke ante hvor langt det var inn til byen. I slike situasjoner er det obligatorisk at en taxisjafoer er pa pletten med et "godt tilbud". Slike tilbud er ogsa veldig fristende nar reisen allerede har vart i 9-10 timer. Men ut av ingenting dukket det opp ei dame som kunne engelsk, og foer vi visste ord av det satt vi pa en buss inn til sentrum uten a ha betalt en krone for billetten. Hun insisterte pa a betale den krona bussreisen kostet! Dette var foerste gang vi fikk hjelp av en kineserinne, og det skulle ikke ble den siste!

Nanning var ikke noe blivende sted og vi dro videre neste dag. Ved kjoep av togbillett stoette vi igjen pa problemer, men igjen dukket det opp det opp to kvinner som hjalp oss med a kjoepe billett og viste oss hvor vi skulle gae. Na hoeres det ut som om vi er helt hjelpeloese, og i noen tilfeller er det riktig. Det vi gjoer nar vi er hjelpeloese, er rett a se enda mer hjelpeloese ut enn vi egentlig er. Da kommer det alltid noen (i de aller fleste tilfeller noen fra det annet kjoenn) bort for a hjelpe. Baksiden av medaljen er at det noen ganger kan vaere vanskelig a bli kvitt disse hjelperne. De skal gjerne henge med oss resten av dagen, og det kan bli litt slitsomt, for ofte er engelsken sapass darlig at det blir slitsomt a snakke med de i lengden.

Den mest utrolige hjelper-historien kommer her: vi var pa vei fra Fenghuang til Yichang. Stedene er for sa vidt uvesentlige, men det essensielle er at turen innebar et bytte fra buss til tog ,i en by en times busstur fra Fenghuang. Det vi ikke visste var at det ikke gikk noe tog foer kl 02:37. Vi var der 11:30. Byen vi var i, Jishou, var ikke spesielt spennende. A ga rundt i en by i 13-14 timer uten mael og mening med en stor ryggsekk er slitsomt. Vi proevde derfor a finne et sted der vi kunne slappe av litt. Denne gangen trengte vi ikke a spille hjelpeloese da det kom ei ung jente bort til oss og tilboed hjelp. Hun var veldig flink i engelsk. Hun sa hun var 15 ar, men jeg syntes hun sa mer ut som ti. Vi tok taxi ned til sentrum for a spise, en tre kroners tur som hun insisterte pa a betale. Dermed tenkte M&T at vi skulle spandere maten pa henne, men etter a spurt for femte gang uten a fa ja til svar, lot jeg det ligge. Da vi gikk fra spisestedet sa vi at vi maette se etter et rom for a slappe av pa. Hun var mer enn villig til a hjelpe til, og pa det tredje stedet vi var, fant vi noe til en ok pris.

Som sagt sa kan probletmet med disse hjelperne vaere at de ikke blir borte, og har problemer med a ta hint om at vi na vil vaere pa egenhaend. Etter at vi endelig fikk lagt oss ned pa senga, banket det pa doera. Da hadde vi faett et brev fra jentungen, der hun spurte om vi kunne komme ut for a bli tatt bilder av sammen med de hotellansatte! De hadde tydeligvis faett henne til a skrive brevet, der engelsken var upaklagelig. Vi var meget lunkne til den forespoerselen, for forespoersel om a bli tatt bilde av, har vi faett et par ganger foer... Men siden Morten skulle ut a royke maette han ufrivillig ta oppgaven pa vegne av M&T tours. Han poserte med de ansatte over alt rundt pa hotellet, samt ute pa gatea. Et par timer senere, banker det pa doera igjen, halvveis slumrende, aepner jeg doera. Der staer jenta med en pose epler i handa, som hun mener vi trenger til togturen, foer hun pent spoerr om hun kan fa telefon- og e-post adressen min. Her ble det av Mangerud oppgitt litt ymse tall og bokstaver, noe som medfoerte litt daerlig samvittighet for en liten periode.

DA trodde vi at hun hadde forstaett vaere oensker om litt avslapning. Men litt etter banker det pa doera igjen. De hotellansatte gir Morten en mobiltelefon, det er jenta som er pa traeden. Hun lurer pa om vi vil spise med henne snart. Tilbudet blir hoeflig avslaett, og det er det siste vi hoerer fra henne.

Noen skuffelser har det ogsa vaert i Kina, spesielt det hoyteknologiske:
-Tre kloefter- demningen var ikke sa imponerende som ventet, siden det er verdens stoerste.
-Toget fra flyplassen i Shanghai gikk kun i 301 km/t og ikke 430 som lovet.
-Hoyt prisnivae! f.eks 88 yuan (omtrent det samme som NOK) for a komme opp i 88.etasje i Jinmao tower i Shanghai

Na ma dette lange innlegget rundes av. Resten av Kinabesoeket er planlagt sa her foelger den totale reiseruta i Kina: Nanning-Huaihua-Fenghuang-Yichang-Wuhan-Shanghai-Nanjing (der er vi nae)-Qingdao-Beijing-Oslo 2215, 30.april.

PS! Endelig litt positive Fuglanyheter! Ett poeng i Tromso smaker godt, etter to sviende tap. Humoeret er betraktelig bedre na! :-)

Luang Prabang-Hanoi

Etter fest i Vang Vieng dro vi videre nordover til Luang Prabang. Kjoereturen var rett og slett meget ubehagelig. De som har lest den ferske Vang Vieng- rapporten vil forsta at formen til undertegnede var elendig denne dagen. Veien er den mest svingete jeg har kjoert pa i hele mitt liv. Tror heller ikke jeg kommer til a kjoere pa en vei med mer svinger hele midt liv! Det ble 6,5 timer med regelrett helvete!

Luang Prabang er en hyggelig by som staer pa Unescos verdensarvliste. Da vi i Vang Vieng for foerste gang pa turen opplevde a fryse, ble ikke dette bedre i Luang Prabang. Foerste dagen var det regn og 15 grader. Siden varme klaer ikke er med i sekken padro jeg meg saer hals, snoerrskaft og feber. Dette preget Luang Prabang- oppholdet vaert littegrann. Men byen var vakker, vi fikk kjoert baet pa Mekong og vi sa noen fine fosser.

Til Hanoi valgte vi fly som transportmiddel, og Lao Airlines leverte varene. I Hanoi har vi trasket gatelangs og sett pa folkelivet og motorsykler i hopetall. Vaert i noen museer og i sett Ho Chi Minh, landsfaderen, i balsamert tilstand. Nar man befinner seg i Hanoi er en tur til Halong bay obligatorisk. I dette omradet finnes omtrent 3000 taggete oyer i havet. Et fantastisk skue. Vi booket tur hele veien fra Hanoi, en todagers tur med overnatting pa baet. Maten var god og lugaren fin. Men baeten var nesten ikke ute i bukta i det hele tatt. Vi kunne hele tiden se Halong City pa land, selv om de proevde a "hjemme" baeten bak naermest oy. Temperaturen gjorde heller ikke at et bad var fristende. Sa turen ble litt nedtur da jeg var der for tre aer siden, seilte utover bukta forbi alle oeyene, helt ut til havgapet. Vi moette dog en del hyggelige folk pa baeten som vi hadde en liten fest med pa kvelden. Omtrent alle skulle pa tur en dag til, sa hadde vi hatt tid hadde vi ogsa gaett for en tredagers tur, og faett sett mye mer av omraedet. Hver gang vi moeter noen hyggelige folk pa turen vaer ender det ofte opp med at de skal noe annet sted... En annen skuffelse var at det var mange flere turister og selgere enn det jeg kan huske det var for tre aer siden. Og naer taket pa den flytende landsbyen er prydet av logoen til banken "Sacombank", blir det bare for dumt. Ja ja, nok syting for denne gang. Haeper a legge ut bilder fra Hanoi og Halong snart. I morgen er det tre uker til vi skal hjem, og vi markerer dagen med a dra nordover til Kina!

Vang Vieng (fersk 8.april!)

Som overskriften forteller skrives det na litt fra Vang Vieng, Laos, selv om vi na har forflyttet oss til Luang Prabang lenger nord. Til Vang Vieng kommer folk for a drikke seg fulle ved elvebredden og kaste seg ut i elva. Det kryr av backpackere der, og det er direkte pinlig at Friends, Family guy, Simpsons osv sendes pa hver cafe bortover gatene. Men selvfoelgelig ble vi ogsa sittende a se pa for en stund...

Livet ved elvebredden i Vang Vieng er et surrealistisk skue. Omgivelsene er vakre, med mektige fjellsider, skog og elver. Men langs elva kryr det av folk pa en usannsynlig mengde barer med hoy musikk langsetter elva. Omtrent hver bar har slynger, sklier og "taubaner" som gjoer mulighetene for a kaste seg uti elva, mange! Den stoerste av de proevde jeg klokelig nok foer jeg var ferdig med den foerste oelen. Pa en annen bar holdt jeg pa helt til jeg ble altfor overmodig, glapp taket i slynga fra fem meter og landet pa ryggen i elva med et sviende plask. Men nyrene mine taeler en stoyt de! Vi hadde leid sakalte tub den foerste dagen, et stort gummihjul, slik at du kan flyte nedover elva, samt drikke oel.

Den andre dagen droppet vi tuben og ble ved barene oeverst i elva, helt til vi plutselig var moerkt og vi bedugget. Det var dermed tid for a ta en tuk tuk hjemover. Det ble etter hvert 10-12 stk som skulle ta samme farkost sa M&T tours foreslo at vi kunne ga ned pa pris per person. Overraskende nok var det Aasen, og ikke den vanligvis mer prisopptatte Finansminister Mangerud, som tok til orde for dette (Undertegnede hadde denne perioden nok med seg selv). Grunnen til forslaget var at da vi alene tok tuk tuk'en samme distanse tidligere betalte vi 10000 kip hver, na skulle sjaeforen ha samme pris per hode. Morten moette lite gehoer for sitt forslag og gikk til verbalt frontalangrep pa noen av medpassasjerene. Da jeg dukket opp etter en skogstur hadde sjafoeren plutselig tatt fram batongen og ville kaste ut Morten. Etter to opplevelser fom begge innebar tuk tuk pa natta, og batong, skjoenner vi at du faer med en batong pa kjopet naer du kjoeper en tuk tuk. Etter hvert fikk vi lov til a vaere med etter at de andre passasjerene overtalte sjaeforen. Under turen innover til byen kastet HELE M&T tours seg inn i diskusjonen om pris. Da vi var framme, gikk jeg a la meg. Morten dro ut i Vang Vieng sentrum for a diskutere videre.